Søndag

Søndag er den desidert verste og beste dagen i uka. Vet ikke helt hvorfor, men slik er det bare. Søndager er evigvarende dager der man skal enten bare slappe av å se frem til en ny uke, eller; man kan bruke søndagene til å planlegge den neste uken. For det er nettopp dette mine søndager blir brukt til. Lage lister, planlegge. 

Jeg hater det. Ikke nok med at jeg føler at alt går rett vest, men jeg vet ikke helt hva jeg vil for tiden. Vil egentlig bare sove, sove helt til jeg våkner - frisk. Normal. Det er noe som heter "det kommer en dag i morgen." det er veldig enkelt å si det, men er hakket vanskeligere å gjennomføre. For min del byr morgendagen kun på en ting; rutiner. Mine faste rutiner. Klokkeslett.

 På torsdag skal jeg til min behandler igjen. Vet ikke helt om jeg skal skrike eller juble. Skal ta nye blodprøver, og scanning av skjelettet mitt - blodprøver har jeg ikke tatt siden jeg gikk i behandling til min forrige behandler, og de var ikke helt gode. Kanskje ikke så rart, i og med at disse ble tatt den 27. desember, etter en litt vel koselig anndagsfest. jaja, sånn er det. Scanning av skjelettet har jeg aldri hatt, så det blir spennende å se om det er noe igjen av det.

 Etter at jeg sluttet hos min forrige behandler så har jeg vært veldig usikker på hva jeg ønsker. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg hater stakkarslige psykologer. Det er ikke synd på meg. Jeg klarer meg. Og hvis folk tror at det er nettopp det å få høre at noen synes synd på deg som skal hjelpe deg videre, må de tro om igjen. Jeg hater at folk ser meg. For min del kunne jeg like gjerne vært usynlig. Det hadde vært noe. 

På min forrige samtale med min nye behandler snakket vi litt om innleggelse. I den forbindelse fikk jeg omvisning på avdelingen. Jeg ble møtt av hyggelige mennesker. Tror jeg. Om dette behandlingsopplegget er noe for meg det vet jeg ikke. Synes det var skummelt å se mine mulige fremtidige medpasienter på dette viset. Jeg hatet det. Triggende - på et vis. Ikke faen om jeg vil legges inn på en avdeling der alle er mye tynnere, sykere og yngre enn meg selv. Kræsj. Kollisjon. Veggen. Da møter jeg veggen. Det går bare ikke. 

Er det ikke nok at jeg skal takle å se meg selv i speilet? jeg klarer ikke mitt eget speilbilde en gang, og så mener de at jeg skal se på alle andre også. "Det finnes alltids noen som har det verre." tenker jeg.  Og det er sant og. Sånn er det bare. Jeg skal ikke oppta en plass noen andre trenger mer enn meg. Sånn er det bare. 

...